Utgangspunktet er at mange samfunnsutfordringer ikke kan løses gjennom isolerte tiltak, men krever innsikt i hvordan handlinger, informasjon, fysiske omgivelser og digitale flater virker sammen over tid. Samhandlingsdesign omfatter derfor både fysiske og digitale løsninger, og særlig samspillet mellom dem. En samhandlingsdesigner kartlegger samhandlingssituasjoner, identifiserer brudd og uklarhet, og utvikler konkrete virkemidler som kan endre hvordan mennesker forstår og handler i en situasjon. Målet er å bidra til løsninger som er mer forståelige, meningsfulle og bærekraftige – for både enkeltmennesker og samfunn.
Det er riktig at mange UX-designere og tjenestedesignere i praksis jobber med helhetlige problemstillinger og komplekse sammenhenger. I moden praksis handler både UX og tjenestedesign om mer enn skjermer og flytskjemaer; de kan også omfatte situasjoner, organisering, informasjon og samhandling mellom flere aktører. På dette nivået finnes det et reelt overlapp.
Forskjellen ligger derfor ikke først og fremst i hva slags problemer man kan jobbe med, men i hvordan man velger å angripe dem. En samhandlingsdesigner er mer eksplisitt opptatt av selve gjennomføringen som en del av løsningen – altså hvordan forståelse skapes gjennom det mennesker faktisk gjør, opplever og deltar i. Opplevelse brukes ikke bare som et resultatmål (“var dette en god brukeropplevelse?”), men som et aktivt virkemiddel for å gjøre komplekse sammenhenger begripelige.
Der UX-design ofte tar utgangspunkt i grensesnitt og interaksjon, og tjenestedesign i prosesser og tjenester, tar samhandlingsdesign utgangspunkt i situasjonen som helhet: handlinger, objekter, informasjon, omgivelser og relasjoner mellom aktører. Det innebærer å spørre ikke bare hvordan en løsning bør fungere, men hvilken type erfaring som best kan skape forståelse for det som er vanskelig, abstrakt eller konfliktfylt.
En annen tydelig forskjell er bredden i virkemidler. En samhandlingsdesigner er trenet i både visuell kommunikasjon og i utvikling av digitale og fysiske løsninger. Det gir et større handlingsrom i valg av form: løsningen trenger ikke være et grensesnitt eller en tjenestereise, men kan også være et objekt, et fysisk system, en romlig struktur, en kombinasjon av analog og digital informasjon, eller en situasjon som er iscenesatt på en bestemt måte. Dette gir et mer overordnet blikk på hva slags typer inngrep som faktisk kan fungere i en gitt sammenheng.
Man kan derfor si at UX- og tjenestedesign i stor grad handler om å forbedre eksisterende løsninger, mens samhandlingsdesign i større grad handler om å forme selve samhandlingssituasjonen. Ikke fordi UX- og tjenestedesign ikke kan gjøre dette, men fordi samhandlingsdesign gjør det til sitt primære fokus: hvordan erfaring, handling og forståelse henger sammen på tvers av systemer, medier og aktører.
Samhandlingsdesign er dermed ikke ment som en erstatning for UX- eller tjenestedesign, men som en måte å navngi og tydeliggjøre arbeid som allerede skjer i randsonen av disse feltene – der problemene er komplekse, der løsningene ikke lar seg redusere til ett grensesnitt eller én tjeneste, og der opplevelse brukes bevisst som et redskap for å skape innsikt, orientering og bedre beslutninger.
Ta gjerne kontakt for en prat om hvordan samhandlingsdesign kanskje kan hjelpe deg i dine prosjekter.
